.
Unnskyld, for at jeg til tider er spydig og negativ. Jeg har bare kommet til et punkt hvor vekten og fokuset på kroppen min har kommet helt i hodet på meg. Det er alt jeg tenker på til enhver tid og det stresser meg helt sinnsykt. Jeg trener og trener, men plutselig gir jeg opp og da spiser jeg litt for mye. Jeg blir kvalm og uvel og jeg får lyst til å putte fingeren i halsen og kaste opp alt jeg har dyttet i meg. Når jeg trener er jeg fornøyd, men likevel føles det ut som at jeg blir tjukkere og tjukkere for hver dag som går. Jeg leser om trening og kosthold hver eneste dag, prøver å legge opp til et program som jeg tror fungerer for kroppen min, men når ingenting fungerer gir jeg opp gang på gang. Det å gå på folkehøyskole med mat servert til faste tider og ikke ha muligheten til å spise nøyaktig det man ønsker ødelegger også mye for meg. Jeg vil heller ikke virke fanatisk ovenfor alle andre og jeg vil veldig gjerne være med på bakekos og fredagskvelder med sjokolade og potetgull. Jeg synes det er utrolig vanskelig med tanke på at jeg prater så mye om det og dermed legger et stort press på meg selv. Jeg merker at jeg har forandret meg en del i løpet av året, i negativ retning og jeg vet at dette kommer av vekten og endring i kroppsfasong. Jeg har vært en danser på et greit høyt nivå og bør derfor ha en kropp som tilsier dette. Det at jeg falt for så mange fristelser i starten av året og at jeg droppet trening har satt sine spor på kroppen, og nå etterhvert også i hodet og tankegang. Jeg vet med meg selv at jeg kan si en ting og etterpå gjøre noe annet. Feks. si at jeg er blitt feit og føler meg jævlig, men så går jeg likevel og spiser kaker. Men det er så mye som foregår oppe i hodet mitt, som jeg ikke helt klarer å holde styr på. Jeg må ut med ting til tider også, men for ikke å virke som en overfladisk person, eller hva jeg skal kalle det, pakker jeg det ofte litt inn og sier ikke alt helt som det er. Det er en situasjon som er ganske vanskelig å stå i alene. Jeg trenger en treningsmotivator nå, jeg er lei av å trene alene og av å se utviklingen gå feil vei, alene.
Og jeg vet at det er mange som sier: ikke tenk så mye på det, stress ned osv. Men jeg skal love dere at det er lettere sagt enn gjort. Jeg klarer ikke tenke på annet.

















































































































































